Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg aldri gitt deg så store drømmer. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg fortalt deg at det holder å være lykkelig. Det holder å være aktiv. Jeg hadde fortalt deg at du ikke må bli best for å bli lykkelig. Jeg hadde gitt deg en plan B.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg bedt deg være fornøyd med plan B. Jeg hadde fortalt deg at ikke alt i livet kan planlegges. Ikke alt i livet blir som du hadde sett for deg. Og at det er OK.

Jeg hadde fortalt deg at fotballen ikke er alt. Jeg hadde fortalt deg at det er mye annet du kan gjøre. Du kan reise. Du kan dra på ferie. Du kan dra på fest. Jobbe å tjene penger. Ligge på sofaen en hel uke om du vil.

Også hadde jeg fortalt deg alt jeg vet om meg sånn som jeg er nå. Alle tårene jeg har grått på grunn av fotballen. Frustrasjonen. Følelsen av å ikke være god nok. Sint. Skuffa.

Jeg hadde fortalt deg at det ikke var verdt det.

Alle tårene. Svetten. Alle mislykka forsøka. Alle rundene med deg selv. Alle dagene som ble ødelagt på grunn av en dårlig trening. En dårlig kamp. Av at du ikke tror det kommer til å gå.

Jeg hadde bedt deg drømme om noe annet. Finne på noe annet å gjøre. Noe annet enn den forbaska fotballen. Noe som ikke ødelegger deg sånn. Noe som ikke betyr så mye. Det hadde gjort det så mye enklere for deg.

Men, det er bare i dag.

I morgen hadde jeg fortalt deg at jeg hadde gjort alt. Om igjen. Og igjen. Og igjen.

For det er ingenting som har gitt meg så mye glede som den forbaska fotballen.

Spillet. Laget. Samholdet. Håpet. Gleden. Svetten. Drømmene. Den ubeskrivelige følelsen av å vinne med laget ditt. Av å lykkes alene, og med andre.

Å uansett hvor mange ganger du skulle ønske du hadde fri. Litt lengre ferie. Uansett hvor mange ganger du helst vil ligge inne på sofaen mens regnet pisker utenfor. Festene du går glipp av. Russetiden. Bursdagene. Turene. Folka. Alt det kule. Som egentlig ikke er så kult uansett.

Det er verdt det.

Det er verdt det.

Det er verdt det.

Men, jeg hadde bedt deg ta den 7 minutters turen bort til bana litt oftere. Knyttet på deg skoene. For jeg tror ikke det finnes en plan B for deg.

Å når du er 20 er det kanskje for sent.

Men, jeg tror vi tar det i morgen.

One Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *